Skolen i dag er veldig resultatorientert. Osloskolene tester
elevene med PISA, nasjonale prøver, Osloprøver, statlige kartleggingsprøver og
overgangsprøver. Alle disse testene kommer i tillegg til vurderingssituasjonene
som allerede befinner seg i skolehverdagen. Skolelederne på hver enkelt skole
skal forsvare elevresultatene i møter med de ulike områdedirektørene. I tillegg
kan mange skolers resultater bli publisert i riksdekkende aviser. Disse
resultatene påvirker skolen og deres ledelse både direkte og indirekte.
Ledelsen er ansvarlig for at elevene får den utdannelsen de
har krav på. En rektors lønn og jobb henger derfor i en tynn tråd dersom elevresultatene
ikke er gode nok. Indirekte påvirkes skolene ved at foreldrene ikke ønsker at
barna skal gå på en skole med dårlige resultater. Resultatet av en slik
resultatorientert skole kan være at skolene terper på slike
vurderingssituasjoner. Dersom elevene havner under kritisk grense eller på laveste
nivå, sier ryktet at elevene får mulighet til å gjennomføre den samme testen
opptil flere ganger. Hensikten er jo selvfølgelig at eleven skal havne over den
samme kritiske grensen, og at skolen kan rapportere inn «flotte» elevresultater.
En kan da spørre seg hva hensikten er med disse testene.
Hva lærer elevene?
Hensikten med
utdanningsinstitusjoner er at vi skal utdanne barn og unge til å bli
selvstendige samfunnsborgere. I dagens samfunn vet vi hva som skaper god
læring. John Hattie har, som et resultat av forskningen sin, laget en liste
over påvirkninger knyttet til elevens læring. Lærer-elev-relasjoner, lærerens
tydelighet, klasseromsdiskusjoner, ikke sette merkelapper på elevene og hjemmemiljø
er faktorer som enten har stor eller middels effekt på læring. Likevel bruker
skolene mye tid på ulike typer tester. Dersom disse testene ikke fører til
bedre tilpasset opplæring, men kun brukes til å rangere skoler, kaster vi bort
svært mye verdifull undervisningstid. Nå tenker jeg ikke bare på tid brukt til
gjennomføringene av disse testene, men også forberedelser og etterarbeid. Jeg
sier ikke at dagens elever ikke lærer noe, men jeg mener at tiden kunne vært
utnyttet mer effektivt. Skolens innhold burde vært basert på forskning som sier
noe om hvordan læring foregår best. I stedet bruker skolen tid på tester som kanskje
ikke lærer elevene annet enn å kjenne igjen ulike tester.
Hva skjer på skolen i dag?
Skolepolitikken i Norge svinger
som en pendel fra den ene til den andre siden. Pendelen har selvfølgelig mange
ulike posisjoner og det samme har skolepolitikken. Jeg tror skolen og elevene
har godt av å se på hva som har fungert og ikke fungert før de kaster seg på
neste trend. Storyline, prosjektarbeid, åpne landskap, aldersblanding,
fleksibel skolestart og TiEy har like mange motstandere som tilhengere. Til
syvende og sist er det de grunnleggende ferdighetene elevene skal lære. Kanskje
lærere og ledelse skal få ro og tid til å drive kvalitetsarbeid? I dagens skole
har elevene mange rettigheter, men svært få plikter. I følge Thomas Nordahls
forskningsresultater har elever i den videregående skolen uttalt at de har for
stor frihet. Ziehe (2011) hevder at ungdom i dag trenger mer struktur og færre
valgmuligheter. Statistikken viser at
vi har høyere frafall i den videregående skolen enn noen gang (studie gjort om frafall, NTNU). I tillegg har
elevene aldri hatt så høyt fravær. Dette resulterer i at elevene ikke får jobb eller lærlingeplasser. Årsaken til både frafallet og fraværet gis til elevfriheten.
For å forhindre frafall på for
eksempel studiespesialisering er man nødt til å «se» eleven bedre i løpet av
ungdomsskolen. Dette gjelder alt fra kontaktlærere til rådgivere.
Studiespesialisering passer ikke for alle elever. På samme måte som at ikke
alle har evner og talent til å bli profesjonelle golfspillere, vil jeg si at
alle ikke har evner til å gjennomføre tre år med studiespesialisering. Dette
bør eleven høre før han/hun har begynt på retningen. For å sitere en kollega i
PP-tjenesten: «det er ingen menneskerett å gå på studiespesialisering».
Morgendagens skole – hvilken retning ønsker vi å ta?
Jeg mener at vi i dag har to valg når det gjelder hvordan vi ønsker at skolen skal se ut i framtiden. Vi kan fortsette som i dag med stor valgfrihet, høyt frafall, høyt fravær og mange tester. Vi kan også endre retningen tilbake til mer fokus på læringstrykk, mindre valgfrihet for elevene og klarere skolefaglige retninger. Dersom vi fortsetter i samme spor som nå, må vi være forberedt på at vi muligens vil få A-, B- og C-skoler. Dette som et resultat av at elevprestasjonene blir publisert i ulike aviser. Det er en trend i tiden at familier flytter til «riktig»/ønskelig skolekrets. Kanskje vil man også se en økning av opprettelser av privatskoler. Mange høyere utdannede og ressurssterke mennesker har mulighet til både å flytte, samt betale for skolegang. Fordelen er at man muligens får mer homogene klasser. På denne måten vil det kanskje bli lettere å undervise på de ulike skolene. Ulempen er at man kan få «gode» og «dårlige» skoler, noe som er stikk i strid med tanken om enhetsskolen.
Jeg mener at vi i dag har to valg når det gjelder hvordan vi ønsker at skolen skal se ut i framtiden. Vi kan fortsette som i dag med stor valgfrihet, høyt frafall, høyt fravær og mange tester. Vi kan også endre retningen tilbake til mer fokus på læringstrykk, mindre valgfrihet for elevene og klarere skolefaglige retninger. Dersom vi fortsetter i samme spor som nå, må vi være forberedt på at vi muligens vil få A-, B- og C-skoler. Dette som et resultat av at elevprestasjonene blir publisert i ulike aviser. Det er en trend i tiden at familier flytter til «riktig»/ønskelig skolekrets. Kanskje vil man også se en økning av opprettelser av privatskoler. Mange høyere utdannede og ressurssterke mennesker har mulighet til både å flytte, samt betale for skolegang. Fordelen er at man muligens får mer homogene klasser. På denne måten vil det kanskje bli lettere å undervise på de ulike skolene. Ulempen er at man kan få «gode» og «dårlige» skoler, noe som er stikk i strid med tanken om enhetsskolen.
Vurderingspraksisen er sterkt
debattert. Svein Sjøberg, lærerprofessor, sa i Dagsnytt atten (se videoklipp) at Norge er med
på absolutt alle internasjonale skoletester. Han sier også at det har blitt en «testmani»
i norsk skole. Alle er selvfølgelig enige om at det må testes for å
kvalitetssikre norsk skole, men hva er målet med offentliggjøringen? Kanskje
hadde vi opplevd mindre retesting og øving, dersom resultatet kun skulle brukes
av lærere for å oppnå best mulig undervisning for sin gruppe?
Kilder:
Bildene er hentet fra:
Nordahl, T. 2012. Dette vet vi om
– klasseledelse. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS
Ziehe, T. 2011. Tidstypiske
oppfatnings og handlingskriser hos ungdommer, i Paideia 1/2011, s. 40-45.
Hattie, J. 2013. Synlig læring –
for lærere. Oslo: Cappelen Damm AS
