Klasseledelse

Mange pedagoger har forsøkt å konkludere med hva god klasseledelse er, og det har kommet like mange svar. Jeg mener at en som utøver god klasseledelse er nødt til å være strukturert og faglig dyktig. En lærer skal kunne faget sitt. I tillegg mener jeg at man er nødt til å ha gode relasjoner til de han/hun skal undervise. «Lærere som er vennlige, snakker med elevene, er opptatt av dem, ser den enkelte, vil av de fleste elever bli oppfattet som en lærer de liker, og dermed en lærer med personlig autoritet. Dette er vesentlig fordi lærere som har denne autoriteten, motiverer elevene og bidrar til at deres potensial for læring kan realiseres» (T. Nordahl 2012).

Elevene i den videregående skolen har uttalt at de har for stor frihet. I tillegg skriver Thomas Ziehe, professor i pedagogisk sosiologi, at ungdom i dag har større behov for struktur og færre valgmuligheter (Ziehe 2011). Ut i fra dette kan vi si at elevene ønsker klare regler i klasserommet.  Reglene symboliserer at skoletimen har begynt og at det er noe annet enn å sitte sammen med kompisene på fritidsklubben;

·         Elevene må reise seg opp for læreren når timen begynner

·         Klare regler for bruk av mobil og datamaskin

·         Det er ikke lov til å sitte med hodeplagg inne

I forbindelse med mine studier på BI fortalte nettopp en kollega av meg om en bisarr opplevelse som hadde skjedd på jobben min for om lag 15 år siden. Hun var 25 år og hadde jobbet ett år på en annen skole i en av Oslos nabokommuner. Hun hadde erfaring fra denne skolens «vanskeligste» klasse, og fikk dermed også vår skoles «problem-klasse». Jentene i denne klassen hadde lagt kollegaen min for hat, og de var totalt likegyldig til skoleregler. Det var lovløse tilstander! Kollegaen min prøvde alle pedagogiske virkemidler. Ingenting fungerte, og det ble bare verre og verre! Én dag kom kollegaen min frustrert og lei seg ned på lærerværelset. Hun ba kollegaene mine om hjelp: «Er det noen som vet hva jeg skal gjøre med denne klassen? Er det noen som har noen gode tips?» Kollegaen min fikk ikke den responsen hun ønsket: «Har du problemer med den klassen der? Er det mulig a? Jeg har ikke problemer med noen av klassene, jeg…»

Klasseledelse er et vanskelig tema å ta opp med kollegaene sine. Noen vil egentlig ikke snakke om sine personlige utfordringer i klasserommet, fordi det er tabubelagt å ikke ha kontroll. Å innrømme at man ikke lykkes i klasserommet, vil for mange være det samme som å fastslå at man ikke lykkes med yrket sitt. Når en lærer faktisk spør om hjelp på lærerværelset bør kollegaene være såpass kollegiale at de faktisk «tar» i problemet på en seriøs måte. Dette kan gjøres på i hvert fall to forskjellig måter; indirekte og direkte håndtering.

Gjennom direkte håndtering mener jeg læreren med problemet kan få gode råd om og direkte forslag til hvordan ting kan bedre seg. Å komme med slike konkrete forslag til bedring av andres undervisning kan være vrient. Ikke fordi det er vanskelig å komme med forslag eller ideer om hvordan undervisningen bør være, men fordi det vil påvirke både den som kommer med forslag og den som skal motta dem. Den som gir veiledning beveger seg inn i den andres pedagogiske intimsone. Det blir personlig. Kritikeren vil ikke såre den som åpenbart trenger hjelp, men ønsker at de begge skal få en bedre hverdag. Allikevel er dette en form for kommunikasjon som etter min mening bør forekomme mye oftere i skolen. Ikke bare går den direkte på de problemene som faktisk finnes, men den åpner for en «vi»-tanke i personalet framfor «meg og mitt». Dette kan også lette arbeidet for de andre kollegaene fordi livet i klasserommet blir mer forutsigbart for elevene. Dersom en kollega direkte har spurt om hjelp, vil vel en direkte tilbakemelding og konkrete forslag være det de er ute etter? Det er om kollegaen selv ikke spør om hjelp, men andre ser at han/hun sliter at man kvier seg. Da kan man kanskje benytte seg av en mer behagelig metode – den indirekte kritikken; «Jeg har hatt en kollega som gjorde ditt og datt», «Denne metoden fungerte godt i klassen til Jens» osv. På denne måten kan kollegaen skjule sin agenda. «Den gode kollegaen» kan da spre velmenende råd uten at noen blir såret. Kanskje vil de til og med diskutere seg fram til hvordan klasseledelse bør utøves. Det som er negativt med denne metoden er at den det gjelder kanskje ikke alltid oppfatter at dette er kritikk, råd og tips rettet mot en selv. Vi har vel alle vært vitne til foreldrene som tross flere foreldremøter ikke før på utviklingssamtalen og varsel om nedsatt oppførselskarakter skjønner at «noen» i «noen elever bråker» faktisk er deres sønn eller datter.

Den enkleste måten å bidra som kollega til at andre skal lykkes med klasseledelse er selvfølgelig å være tro mot skolens reglement og felles regler. Det å komme for sent i klassen til Stian, skal ha lik konsekvens som det å komme for sent til Rita. På denne måten vil ikke en «snille-Stian» påvirke elevenes syn på «regelrytter-Rita». Lik atferd bør i størst mulig grad få lik konsekvens. Man kan også ved enkle grep som å få elevene til å rydde vekk bøker fra din time og legge neste times bøker fram, hindre at en kollega som kanskje sliter med oppstart bruker unødvendig tid på dette. Å snakke om neste time viser også elevene at «vi» lærene jobber sammen og vet hva som foregår i hverandres timer.

På vår skole har vi gjennomført både kollegaveiledning og skolevandring hyppig. Dette betyr at vi både har hatt kollegaer og ledelse på besøk i klasserommet. På denne måten har vi fått verdifull tilbakemelding på undervisningen og klasseledelsen vår. I kollegaveiledningen må man være saklig og ryddig i tilbakemeldingene, slik at veiledningen har noe for seg. Hensikten er jo at man skal lære av det.

Jeg vil avslutte dette blogginnlegget med et nyttig tips vi har benyttet oss på skolen vår. Matematikktimene på hvert trinn ligger parallelt, og matematikklærerne er i aksjon samtidig. Dette har åpnet opp for muligheten til å bytte på klasser man underviser i. Jeg er kanskje en bedre foreleser i sannsynlighet enn Nordmann, og Nordmann er flinkere til å forelese i algebra enn meg. Derfor har vi da muligheten til å undervise våre temaer i hverandres klasser.

Referanseliste:

Nordahl, T. 2012. Dette vet vi om – klasseledelse. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS